Hjemme hos Øystein

Født tidlig på åttitallet, og oppvokst med Jethro Tull på vinyl, og fjernsyn fra Loewe, var det ikke veldig overraskende at han skulle ende opp med et solid lydanlegg, men at det skulle bli så overveldene var det vel ingen som ante.

Jeg blir møtt i døren av en søt dame, som ønsker velkommen med det hjerteligste smil. Samboerdamen har brukt noe tid på å venne seg til kjærestens hobby, og har vel ikke ennå blitt helt komfortabel med pengebruken. Derimot begynner hun å innse verdien av god lyd, samme smil som møter meg i døren kommer senere igjen når musikken flommer ut av høyttalerne.

Etter at jeg har fått av meg skoene, og ærbødigst får lov å komme inn i stuen skjønner jeg hva alt oppstyret dreier seg om. Her står Adyton Imagic Standard 2.0, to meter og ti med stands og spikes, og i moderne leiligheter er takhøyden knappe 2,40, så her kan man trygt si at høyttalerne er monumentale! For å akkompagnere disse slanke lekkerbiskenene står det på hver sin side en Rhea II fra Audio Physic. Racket på ene sideveggen er fylt til randen med det ypperste av elektronikk; for å begynne nærmest høyttalerne, Adyton Cordis 1.8 Signature, som kontrolleres av en Burmester 100 RIAA, denne igjen får sitt signal fra en Lyra Atlas, festet til en SME 309 montert til en AVID Acutus Reference. Ikke et eneste digitalt komponent å spore her altså. Det hele er kablet opp med Nordost kabler av egnet kvalitet, store andeler av disse er oppkalt etter de norrøne gudene. Næring til anlegget (les: strøm) kommer gjennom en Ladac Isotrafo 2000 fordelt gjennom Quantum QB8. Når jeg stikker nesen bak racket blir jeg nesten blendet av det blå lyset som flommer fra myriaden av QV2’er som er stukket inn i hvert eneste ledige stikk. Signalkabler, og høyttalerkabler er 4,356 meter lange, og skaper et visuelt ormebol bak racket. Og oppå de fleste komponenter ligger Shakti Electromagnetic Stablizer. Jeg begynner sakte men sikkert å innse at jeg er hjemme hos Tweakern.

Første låt ut er det Leonard (Coen red. adm.) som får stå for. Sjelden er har tittelen vært mer passende, dette ér det “The Tower of Song”. Koristene kan jeg formelig plassere rundt om i rommet, og ikke ante jeg at røsten til Leonard gikk så dypt. Instrumentene kunne liker gjerne vært tilstede i værelset og blitt traktert av musikere. Videre i vår musikalske reise gikk vi til Anton Bruckner, symfoni nummer syv, første sats. En bortimot magisk symbisose av fioliner og horn kom mot meg som morgentåke i fjellheimen. Det hele var fløyelsmykt, og nærværende. Etterhvert som resten av orkesteret ble engasjert og stykke bygget seg opp kom virkelig anlegget til sin rett, dette er det nest nærmeste man kommer konserthuset.
Nysgjerrigheten i meg tok nå overhånd, og jeg måtte spørre om det virkelig var nødvendig med alt som var av tweaks. Om noe motvillig, og kanskje en smule fornærmet fjernet husets herre Shakti, QV2’er og byttet strømdistrubusjon og kabler til standardvarianter gjennom en ikea-padde. Så skuffet har jeg ikke vært siden myke pakker på en regntung julaften for snart femogtyve år siden. Lyden kollapset som en soufflé i et kjøleskap. Der hvor jeg tidligere tydelig kunne skille strykere fra hverandre var det hele nå en slags uggen grøt. Horn hørtes ut som 17.mai-fløyter på steroider og det som hadde vært en holografi uten sidestykke var nå flatt som en pannekake. Så før neste plate skulle på tallerkenen var det jeg som insisterte på at alt av tweaks måtte tilbake. Jeg var overbevist, tweaks har en hensikt!

Tarkus, prog.-rock av ypperste sort, var neste ut. Tindrende klar elgitar på introen, fulgt av fullt orkester. Hvilket driv! Benchmark for et stereoanlegg må jo være å få deg til å digge musikk du egentlig ikke liker. Og aldri tidligere har jeg glist så bredt av musikk som jeg aldri selv ville kjøpt.

Musikk-leiligheten, som jeg nå kaller den for, ser sånn ut også… Hele stuen er bygget opp rundt stereoanlegget, og intet er spart på for å optimalisere lyden her. Men når musikk er kommet i blodstrømmen fra ung alder, og lidenskapen er så stor, kan man nok si at det er verdt det.

Det jeg først ser på vei ut, er at det bor en Loewe tv her, og ikke en hvilket som helst en heller, Reference ID 46”. Dette er en TV jeg stort sett hadde sett på en mils avstand i en hvilken som helst situasjon. Men her hos Øystein ble den rett og slett overdøvet av en helanalog lydrigg.